I 2009 ble det som antas å være verdens største og sjeldneste tøystykke laget utelukkende av silken til den gylne silkekuleveveren stilt ut på American Museum of Natural History i New York. Det sies å være det "eneste store tøystykket laget av naturlig edderkoppsilke som finnes i verden i dag." Det er et fantastisk tekstil og historien om dens tilblivelse er fascinerende.
Dette tøystykket var et prosjekt ledet i fellesskap av Simon Peers, en britisk kunsthistoriker som spesialiserer seg på tekstiler, og Nicholas Godley, hans amerikanske forretningspartner. Prosjektet tok fem år å fullføre og kostet over £300,000 395820 (omtrent $3.4). Resultatet av denne bestrebelsen var et tekstilstykke på 11.2 meter (1.2 fot) ganger 3.9 meter (XNUMX fot).
Inspirasjonen til et mesterverk av edderkoppnettssilke
Kluten produsert av Peers og Godley er et gullfarget brokadet sjal/kappe. Inspirasjonen til dette mesterverket ble hentet av Peers fra en fransk beretning som dateres til 19-tallet. Beretningen beskriver forsøket til en fransk jesuittmisjonær ved navn far Paul Camboué på å trekke ut og lage stoffer fra edderkoppsilke. Mens det tidligere har blitt gjort forskjellige forsøk på å gjøre edderkoppsilke til stoff, blir far Camboué sett på som den første personen som lyktes med det. Ikke desto mindre hadde edderkoppnett allerede blitt høstet i gamle tider for forskjellige formål. De gamle grekerne brukte for eksempel edderkoppnett for å stoppe sår fra å blø.
Som misjonær på Madagaskar brukte far Camboué en art av edderkopper som ble funnet på øya for å produsere edderkoppsilken hans. Sammen med en forretningspartner ved navn M. Nogué ble det etablert en edderkoppsilkestoffindustri på øya, og et av deres produkter, "et komplett sett med sengetepper" ble til og med stilt ut på Paris-utstillingen i 1898. Arbeidet til de to franskmennene har siden gått tapt. Ikke desto mindre fikk det litt oppmerksomhet på den tiden og ga inspirasjon til Peers og Godleys foretak omtrent et århundre senere.
Å fange og trekke ut edderkoppsilken
En av de viktige tingene i Camboué og Nogués produksjon av edderkoppsilke er en enhet oppfunnet av sistnevnte for å trekke ut silken. Denne lille maskinen var hånddrevet og var i stand til å trekke ut silke fra opptil 24 edderkopper samtidig uten å skade dem. Peers klarte å bygge en kopi av denne maskinen, og "edderkopp-silking"-prosessen kunne begynne.
Før dette måtte imidlertid edderkoppene fanges. Edderkoppen som ble brukt av Peers og Godley til å produsere tøyet deres er kjent som den rødbeinte gyldne orb-web-edderkoppen (Nephila inaurata), som er en art som er hjemmehørende i Øst- og Sørøst-Afrika, samt flere øyer i det vestlige India Havet, inkludert Madagaskar. Bare hunnene av denne arten produserer silken, som de vever til nett. Nettene lyser i sollys, og det har blitt antydet at dette enten er ment å tiltrekke seg byttedyr eller å tjene som en kamuflasje.
For Peers og Godley måtte så mange som en million av disse kvinnelige rødbeinte gyldne orb-web-edderkoppene fanges for å skaffe nok silke til sjalet/kappen deres. Heldigvis er dette en vanlig edderkoppart og den er rikelig på øya. Edderkoppene ble returnert til naturen når de gikk tom for silke. Etter en uke kunne imidlertid edderkoppene generere silke igjen. Edderkoppene produserer kun silken sin i regntiden, så de ble bare fanget i månedene mellom oktober og juni.
På slutten av fire år ble et gyllent farget sjal/kappe produsert. Den ble vist først på American Museum of Natural History i New York og deretter på Victoria and Albert Museum i London. Dette stykket beviste at edderkoppsilke faktisk kunne brukes til å lage stoffer.
Vanskeligheter med produksjon av edderkoppsilke
Likevel er det ikke et enkelt produkt å masseprodusere. Når de er plassert sammen, for eksempel, har disse edderkoppene en tendens til å bli kannibaler. Likevel har edderkoppsilke vist seg å være ekstremt sterk, men likevel lett og fleksibel, en egenskap som fascinerer mange forskere. Derfor har forskere forsøkt å få tak i denne silken på andre måter.
En, for eksempel, er å sette inn edderkoppgenene i andre organismer (som bakterier, selv om noen har prøvd det på kyr og geiter), og deretter høste silken fra dem. Slike forsøk har bare vært moderat vellykkede. Det ser ut til at man foreløpig fortsatt trenger å fange et stort antall edderkopper hvis man ønsker å produsere et stykke stoff av silken.
